Vrangfoss under byggingen av slusene |
Vrangfoss er et fossestryk som ligger i
vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva
Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss,
og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene
kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket
på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis.
Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på
nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler
med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og
dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.
Derfor falt det ofte harde ord fra bøndenes
side. Flere ganger samlet bøndene seg bak skriftlige henvendelser til
myndighetene. Ved ett tilfelle, i 1800, ble det skrevet et spesielt krast brev
til København der det ble antydet med temmelig bred pensel at det var
sagbrukseierne som ut fra sin egeninteresse forhindret en forbedring av forholdene
i Vrangfoss. Dette ville den unge Niels Aall, som allerede satt som brukseier
på Ulefoss, ikke ha på seg. Han varslet et søksmål mot den ansvarlige bak
brevet. Det viste seg at hovedmannen var Saamund Saamundsen Gjersund. I
motsetning til sine medunderskrivere inntok han raskt en pragmatisk holdning
til Aalls raseri. Da saken kom for retten i 1801, ba Saamund om unnskyldning,
og søksmålet ble droppet. Saamund Saamundsen
var for øvrig far til Aasmund Norgaard, den stortingsbonden som vi senere skal
møte. Det kan se ut til at pragmatisme og vilje til å finne løsninger var et
kjennetegn for både far og sønn
Selv om Saamund unngikk søksmålet fra Niels Aall,
sto bøndene imidlertid fast på selve saken, og i 1802 valgte bøndene i Lårdal,
Vinje, Mo og Kviteseid tillitsmenn som fikk i oppdrag ”at afhandle og udvirke
hva som udfordres til at faa Vrangfoss udvidet til det løb eller bredde at alt
tømmer herefter ubehindret derigjenom kan udbringes”.
Slik kunne det se ut. En livsfarlig jobb å rydde opp i. |
I 1811 kom selveste statsminister Reventlow på
besøk. Også han tok opp Vrangfoss i sin rapport til kongen. Deretter skjer det
faktisk noe med saken; i 1813 kommer en kongelig forordning om opprensking av
Vrangfoss, noe som er en klar seier for skogeierne. Opprenskingen blir påbegynt,
men ikke fullført.
I desember 1814, da den reviderte grunnloven
var vedtatt av det ekstraordinære stortinget (som i praksis ikke var et
storting, men en ny grunnlovsgivende forsamling), reiste en delegasjon under ledelse
av stortingspresident W.F.K Christie til Stockholm for å overrekke det nye
dokumentet til den svenske kongen. Et av delegasjonsmedlemmene var Aasmund Norgaard, bonde og byggmester
og en usedvanlig kreativ entreprenør fra Kviteseid. Delegasjonen ble invitert
til det som fantes av julemoro i den svenske hovedstaden, og et av
høydepunktene var et ball der kongeparet også var til stede. Her ble Norgaard
og de andre nordmennene ropt fram for å motta gaver fra kongen, og Norgaard ble
også spurt om det var noe han gjerne ville be kongen om på utrettet.
Umiddelbart kom ikke telemarkingen på hva det skulle være, men straks etter kom
han på noe viktig – som han siden har fortalt om i en epistel som han pussig
nok hadde gjemt i en prekestol han hadde bygget i Brunkeberg kirke:
“I det samme erindrede jeg at til den Danske Regiering lenge vare
forgieves søgt om Utvidelse av Vrangfos Vasdraget, gikk jeg tilbage til Kongen
og fortalde ham Sammenhengen hermed og ikke glemte at anføre at det var Schiens
4 mægtigste Trælasthandlere der erklærede sig herimod, saasom Konkurrancen da
vilde blive større. Han befalede sin opvartende Kammerherre at nedtegne denne
samtale og lovede det undersøgt.”
Og Norgaards anmodning ble faktisk tatt til følge. En kommisjon ble opprettet,
med Norgaard som et av medlemmene:
“Som mest bekiænt med Locale og Skoveierne foreslog jeg en Lænse foran
Fosen hvor den ere opført, for succesive at slippe Tømmeret igiennem Trangen,
samt ved Subsription at erholde de fornødne Midler til Lænsens Opfør, som
succesive skulde tilbagebetales med en Afgift pr Tylft av det giennem Fosen
nedflødende Tømmer.”
Norgaard høstet anerkjennelse for forslaget, men de andre
kommisjonsmedlemmene mente at det neppe var mulig å realisere det fordi
skogeierne ikke ville ha kapital til å finansiere planen. Men Norgaard visste
råd: “Jeg reiste selv personlig omkring og fik antegnet det fornødne Beløp,
dels i Penger, dels i Tømmer og Jærn, og Lænsen bleve opført under mit
spesielle Tilsyn, og det første Flødningspolitireglement utfærdiget, og Driften
kom i stand.”
Norgaards epistel er skrevet i 1846, altså vel 30 år etter
Stockholmsbesøket. Det kan forklare en diskrepans i tidsangivelsen. Han var i
Stockholm i desember 1814, og mener ifølge sin egen epistel at en kommisjon er
nedsatt allerede i 1815 (”April næst efter…”). Kommisjonen ble imidlertid ikke
nedsatt før i 1816, og det finnes også en annen historie om initiativet til
dens tilblivelse. Historikeren Arne Johan Gjermundsen, som har skrevet
atskillig om Vrangfoss-saken, forteller at sagbrukseierne Niels og Jørgen Aall
og deres onkel Jacob samt Diderik von Cappelen søkte den svenske kongen om at
Vrangfoss-saken må utredes på nytt. Ifølge Gjermundsen er det dette brevet som
besvares av svenskekongen når Vrangfosskommisjonen blir nedsatt 2. april 1816.
Gjermundsen nevner ikke Norgaards egen historie i sin artikkel, og Norgaard
nevner for sin del heller ikke brevet fra brukseierne. Det er heller ikke av så
stor interesse om det var telemarksbonden eller de fire kondisjonerte
industriherrene som faktisk ga støtet til sentralmyndighetenes aksjon. Det som
er interessant i denne konteksten, er at Norgaard trodde at det var hans
samtale med kongen som hadde ført til at kommisjonen ble nedsatt. Kanskje er
det riktig, kanskje ikke. Derimot er det
et uomtvistelig faktum at Norgaard ble oppnevnt som medlem av kommisjonen, og i
hans fortelling får vi vite at det er hans forslag som blir realisert, og at
han har full oppslutning fra sine skogeierkolleger i de øvre bygdene. De bidrar
til og med økonomisk for å få til en løsning.
Sett fra Norgaards side er historien kort fortalt: Han, bonden som
representerer telemarkingene på Stortinget, har overtalt kongen til å ta fatt i
en sak som har ridd telemarksbygdene i flere mannsaldre. Han blir tildelt en
sentral rolle, fremmer forslag og får gjennomslag – alt på en sivilisert måte,
hjemlet i en kongelig beskyttet prosess som er sprunget ut av deltakelse i den
folkevalgte nasjonalforsamlingen.
Norgaards oppfatning er interessant sett i det perspektivet som historikeren Brynjulv Gjerdåker beskriver som en
”bondepolitisk overgangsfase omkring 1790 – frå tidlegare protestaksjonar eller
subversiv motstand til byggjande deltaking og samfunnsansvar”.
Slik sett er Vrangfoss-saken, en strid som hadde strakt seg over flere generasjoner, et skoleeksempel på hvordan grunnloven ga en mulighet til medbestemmelse, kanskje også med en framtidsrettet visjon for de mest framsynte
bøndene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar