mandag 28. oktober 2013

Den vrange fossen

Vrangfoss under byggingen av slusene
Selv om det var de store konstitusjonelle spørsmålene som sto i sentrum for de politiske begivenhetene, var det også plass til representantenes egne lokale saker på de første stortingene. Et godt eksempel er Vrangfoss-saken, som hadde dominert politikken i Telemark i mange år, og som også hadde vært tema på regjeringsmøtene i København. Høsten 1814 skulle anledningen komme for en representant på det ekstraordinære stortinget til å lufte saken med den nye kongen i Stockholm.

Vrangfoss er et fossestryk som ligger i vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss, og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis. Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.


Derfor falt det ofte harde ord fra bøndenes side. Flere ganger samlet bøndene seg bak skriftlige henvendelser til myndighetene. Ved ett tilfelle, i 1800, ble det skrevet et spesielt krast brev til København der det ble antydet med temmelig bred pensel at det var sagbrukseierne som ut fra sin egeninteresse forhindret en forbedring av forholdene i Vrangfoss. Dette ville den unge Niels Aall, som allerede satt som brukseier på Ulefoss, ikke ha på seg. Han varslet et søksmål mot den ansvarlige bak brevet. Det viste seg at hovedmannen var Saamund Saamundsen Gjersund. I motsetning til sine medunderskrivere inntok han raskt en pragmatisk holdning til Aalls raseri. Da saken kom for retten i 1801, ba Saamund om unnskyldning, og søksmålet ble droppet.  Saamund Saamundsen var for øvrig far til Aasmund Norgaard, den stortingsbonden som vi senere skal møte. Det kan se ut til at pragmatisme og vilje til å finne løsninger var et kjennetegn for både far og sønn

Selv om Saamund unngikk søksmålet fra Niels Aall, sto bøndene imidlertid fast på selve saken, og i 1802 valgte bøndene i Lårdal, Vinje, Mo og Kviteseid tillitsmenn som fikk i oppdrag ”at afhandle og udvirke hva som udfordres til at faa Vrangfoss udvidet til det løb eller bredde at alt tømmer herefter ubehindret derigjenom kan udbringes”.

Slik kunne det se ut.
En livsfarlig jobb å rydde opp i.
Etter hvert fikk også sentrale myndigheter øynene opp for problemet. I 1805 hadde den høytstående dansk-norske tjenestemannen Christen Pram på en omfattende Norgesreise beskrevet Vrangfoss-problematikken i detaljerte vendinger.

I 1811 kom selveste statsminister Reventlow på besøk. Også han tok opp Vrangfoss i sin rapport til kongen. Deretter skjer det faktisk noe med saken; i 1813 kommer en kongelig forordning om opprensking av Vrangfoss, noe som er en klar seier for skogeierne. Opprenskingen blir påbegynt, men ikke fullført.

I desember 1814, da den reviderte grunnloven var vedtatt av det ekstraordinære stortinget (som i praksis ikke var et storting, men en ny grunnlovsgivende forsamling), reiste en delegasjon under ledelse av stortingspresident W.F.K Christie til Stockholm for å overrekke det nye dokumentet til den svenske kongen. Et av delegasjonsmedlemmene var Aasmund Norgaard, bonde og byggmester og en usedvanlig kreativ entreprenør fra Kviteseid. Delegasjonen ble invitert til det som fantes av julemoro i den svenske hovedstaden, og et av høydepunktene var et ball der kongeparet også var til stede. Her ble Norgaard og de andre nordmennene ropt fram for å motta gaver fra kongen, og Norgaard ble også spurt om det var noe han gjerne ville be kongen om på utrettet. Umiddelbart kom ikke telemarkingen på hva det skulle være, men straks etter kom han på noe viktig – som han siden har fortalt om i en epistel som han pussig nok hadde gjemt i en prekestol han hadde bygget i Brunkeberg kirke:

“I det samme erindrede jeg at til den Danske Regiering lenge vare forgieves søgt om Utvidelse av Vrangfos Vasdraget, gikk jeg tilbage til Kongen og fortalde ham Sammenhengen hermed og ikke glemte at anføre at det var Schiens 4 mægtigste Trælasthandlere der erklærede sig herimod, saasom Konkurrancen da vilde blive større. Han befalede sin opvartende Kammerherre at nedtegne denne samtale og lovede det undersøgt.”

Og Norgaards anmodning ble faktisk tatt til følge. En kommisjon ble opprettet, med Norgaard som et av medlemmene:

“Som mest bekiænt med Locale og Skoveierne foreslog jeg en Lænse foran Fosen hvor den ere opført, for succesive at slippe Tømmeret igiennem Trangen, samt ved Subsription at erholde de fornødne Midler til Lænsens Opfør, som succesive skulde tilbagebetales med en Afgift pr Tylft av det giennem Fosen nedflødende Tømmer.”

Norgaard høstet anerkjennelse for forslaget, men de andre kommisjonsmedlemmene mente at det neppe var mulig å realisere det fordi skogeierne ikke ville ha kapital til å finansiere planen. Men Norgaard visste råd: “Jeg reiste selv personlig omkring og fik antegnet det fornødne Beløp, dels i Penger, dels i Tømmer og Jærn, og Lænsen bleve opført under mit spesielle Tilsyn, og det første Flødningspolitireglement utfærdiget, og Driften kom i stand.”

Norgaards epistel er skrevet i 1846, altså vel 30 år etter Stockholmsbesøket. Det kan forklare en diskrepans i tidsangivelsen. Han var i Stockholm i desember 1814, og mener ifølge sin egen epistel at en kommisjon er nedsatt allerede i 1815 (”April næst efter…”). Kommisjonen ble imidlertid ikke nedsatt før i 1816, og det finnes også en annen historie om initiativet til dens tilblivelse. Historikeren Arne Johan Gjermundsen, som har skrevet atskillig om Vrangfoss-saken, forteller at sagbrukseierne Niels og Jørgen Aall og deres onkel Jacob samt Diderik von Cappelen søkte den svenske kongen om at Vrangfoss-saken må utredes på nytt. Ifølge Gjermundsen er det dette brevet som besvares av svenskekongen når Vrangfosskommisjonen blir nedsatt 2. april 1816.

Gjermundsen nevner ikke Norgaards egen historie i sin artikkel, og Norgaard nevner for sin del heller ikke brevet fra brukseierne. Det er heller ikke av så stor interesse om det var telemarksbonden eller de fire kondisjonerte industriherrene som faktisk ga støtet til sentralmyndighetenes aksjon. Det som er interessant i denne konteksten, er at Norgaard trodde at det var hans samtale med kongen som hadde ført til at kommisjonen ble nedsatt. Kanskje er det riktig, kanskje ikke.  Derimot er det et uomtvistelig faktum at Norgaard ble oppnevnt som medlem av kommisjonen, og i hans fortelling får vi vite at det er hans forslag som blir realisert, og at han har full oppslutning fra sine skogeierkolleger i de øvre bygdene. De bidrar til og med økonomisk for å få til en løsning.

Sett fra Norgaards side er historien kort fortalt: Han, bonden som representerer telemarkingene på Stortinget, har overtalt kongen til å ta fatt i en sak som har ridd telemarksbygdene i flere mannsaldre. Han blir tildelt en sentral rolle, fremmer forslag og får gjennomslag – alt på en sivilisert måte, hjemlet i en kongelig beskyttet prosess som er sprunget ut av deltakelse i den folkevalgte nasjonalforsamlingen.

Norgaards oppfatning er interessant sett i det perspektivet som historikeren Brynjulv Gjerdåker beskriver som en ”bondepolitisk overgangsfase omkring 1790 – frå tidlegare protestaksjonar eller subversiv motstand til byggjande deltaking og samfunnsansvar”. Slik sett er Vrangfoss-saken, en strid som hadde strakt seg over flere generasjoner, et skoleeksempel på hvordan grunnloven ga en mulighet til medbestemmelse, kanskje også med en framtidsrettet visjon for de mest framsynte bøndene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar